copyleft 2012–2020Sitronen og håndgranaten
Emmanuel Carrères roman «Limonov» er på sitt beste en fascinerende fortelling om nær europeisk historie, om Russland, om en besynderlig politisk figur og vår hang til enkle forklaringer og «det gode menneske». Men den har også noen problemer.
Å tøye romanformatet er en blitt en svært populær øvelse, ofte i kombinasjon med det selvbiografiske. I tilfellet «Limonov» kan en leser som er opptatt av slikt, lett undres over når teksten egentlig forlot virkelighetsbeskrivelsen og entret fiksjonen. Hvis da ikke den "dikteriske løgnen" skulle ligge i sitt eget fravær, så å si. I så fall har vi rykket tilbake til start. Alt dette er i utgangspunktet greit, jeg har som andre lesere bare godt av å lure. Like fullt; det er noe med fortellergrepet, og dermed Carrères ståsted, som gnager på oppmerksomheten underveis.
Virkelighetens fascist
Carrères roman handler først og fremst om den russiske forfatteren og politikeren, Eduard Limonov. Han kalles mye annet også, som oftest er det lite smigrende: Fascist, for eksempel.
Samtidig vet den russlandsinteresserte at Eduard Limonov ikke utelukkende er en romanfigur i en fransk roman som bærer hans navn, skrevet av journalisten og forfatteren Emmanuel Carrère, som også er bokas jeg. Nei, Limonov eksisterer her ute i det virkelige livet, blant de levende. Blant annet som leder for den (tilsynelatende) navnlige absurditeten «Det nasjonalbolsjevikiske parti». En faktisk politisk størrelse, riktignok av skiftende, russisk betydning.
Opposisjonell av prinsipp
Fra barnsben het han Savenko, ble født under krigen. Faren var NKVD-soldat, men slapp fronten og kampene, moren var datter av en fallert partifigur fra Gorkij som hadde underslått penger fra den restauranten han var direktør for. Ikke bra for familiens alminnelige framtidsutsikter. Navnet «Limonov» tok den gode Eduard først i ungdommen – som en slags hilsen til eget temperament; et ordspill på sitronen og håndgranaten (jeg har nå lært at den kalles limonka på russisk).
Ett av Carrères mål med denne boka er en forklaring på hvorfor nettopp denne gutten forvandles fra lydig NKVD-sønn og/eller lydig proletar til opposisjonell og kranglefant av prinsipp. I grunnholdning mer enn av overbevisning.
Nærhistorisk reise
Emmanuel Carrère tar sin leser med inn i en ambisiøs fortelling. Han vil mye, får også til mye, men lesingen er ikke like fascinerende hele veien. Reisen i nær og skjellsettende samtidshistorie er imidlertid bryet verdt i høy grad: Full av kunnskaper, innsikt og kanskje viktigst; gode spørsmål, raser fortellingen av gårde: Fra Ukraina til Moskva og tilkjempet status som poet under Brezjnevs tid først i Ukraina, så i Moskva, så til utlendighet i USA og Frankrike fra 1974, seksuelle eskapader med begge kjønn inkludert. Eduard bygger opp et litt vaklende forfatterskap som først og fremst handler om ham selv, hans erfaringer og erobringer. Han er en mann som lengter etter krigen, finner den i det gamle Jugoslavias mareritt tidlig på 90-tallet og blir for alvor uspiselig. I den grad at (i alle fall bokas) Carrére legger hele prosjektet til side i nesten et år. Og så, mot slutten av boka, den virkelig nære russiske historien — med omveltningene og tilløpene til kaos etter Murens fall og Sovjetunionen kneler.
Ikke så enkelt
Best er denne boka når Carrère lar sin helt (han kaller Limonov så) være i forandringens verden: Hjemme i et forsteinet Sovjetunionen som ungdom, som krigskåt tulling på serbernes side i Kroatia og som politisk wannabe-helt hjemme i Russland igjen. I de periodene er dette fascinerende lesning — kanskje aller mest i de årene fra Kommunismen legger på røret og etterlater NOE, der utfallet fremdeles ikke er entydig.
Samtidig er fraværet poltisk forenkling midt i drama og elendighet bokas andre sterke side. «Så enkelt er det ikke», synes å være Carrères credo — ofte en god påminnelse: Ikke helt smertefri eller i tråd med den vestlig-liberale venstretradisjonens jakt på hvem som til enhver tid «har rett» og derfor fortjener vår støtte.
Posøren
Om vi med en gammel Johan Borgen-tittel kan si at «vi har ham nå», om bokas påståtte helt, Eduard Limonov, er mer diskutabelt. Jeg blir for min del aldri helt kvitt inntrykket av at vi først og fremst har med en posør å gjøre, riktignok en som svørmmer i et hav andre posører og forakter alle unntatt seg selv. Men; som ikke helt klarer å fylle sin plassen i sitt eget epos. Det som nesten er stort nok – uten sin helt.
Uklarheter og lesemåte
Noen av de problemene som knytter seg til denne boka, og drar helhetsinntrykket noe ned, tror jeg skyldes uklarheter i fortellergrep og ståsted. Kanskje er det bare jeg som er pirkete, men om fortelleren (bokas Carrère) og han som skriver den samme boka er helt ut identiske eller ei, er ikke helt uvesentlig for oppfatningen av teksten, for hvordan boka leses.
"Dette er en roman som ligner en biografi", står det bak på den norske utgaven. Sant nok, men det kunne like gjerne vært formulert omvendt; en biografi som ligner en roman. Eller en reportasjebok. Med den uklarheten har vi kanskje forlatt en nyttig litterær tvetydighet og nærmer oss en utydelighet i stedet. Det er i så fall ikke Kjell Olaf Jensens feil. Hans oversettelse fra fransk er utmerket lesning.
«NRK», 22.01.2014
