copyleft 2012–2020– Han gjorde et enormt inntrykk
Den prisbelønte franske forfatteren Emmanuel Carrère ble så fascinert av den russiske poeten og aktivisten Eduard Limonovs vanvittige liv, at han skrev bestselgeren «Limonov».
Emmanuel Carrère har det travelt, spesielt fordi han skal reise til Moskva i morgen ettermiddag.
– Jeg var dum nok til å glemme søke visum. Så nå forsøker jeg desperat å få visum fra den russiske ambassaden i Oslo. Normalt tar det en uke å vente på slik. Du vet, det er fortsatt som Sovjetunion-tiden med slike ting, sier han med et smil når NRK.no møter ham på sitt første norgesbesøk.
– Jeg følte dyp respekt
Carrères nye bok «Limonov» handler om den russiske forfatteren Eduard Limonovs liv, som spenner bredt. Han var både forbryterspire i Ukraina, poet i Moskva, butler i New York og trendy og skandaløs forfatter i Paris, og ikke minst allierte han seg med krigsforbryteren Karadzic og militslederen Arkan.
Boken forteller historien hans parallelt med en rekke historiske begivenheter, sett gjennom forfatteren Emmanuel Carrères blikk. Carrère møtte Eduard Limonov i hjembyen Paris tidlig på 80-tallet, i forbindelse med en jobb.
– På den tiden var jeg journalist og ønsket å bli forfatter. Jeg ville intervjue ham om noen bøker han hadde gitt ut og fordi jeg syntes at han levde et eventyrlig liv.
Mange år senere var han på jobb for å skrive en artikkel om dødsfallet til Anna Politkovskaja. Den russiske journalisten Politkovskaja var i opposisjon til Putins regime. Hun ble fummet skutt og drept utenfor sitt hjem i 2006.
– Jeg hadde ikke tenkt på Limonov på årevis. Jeg ble overrasket over at folk der snakket om ham med så dyp respekt. Det føltes ganske forvirrende, og jeg ble nysgjerrig, så jeg bestemte meg for å få tak i telefonnummeret hans og ringe ham for å skrive en artikkel om ham. Jeg tilbrakte to uker sammen med ham i 2006/2007.
Emmanuel Carrère skrev saken ferdig, men følte seg fortsatt ganske forvirret over denne mannen han hadde blitt kjent med.
– Jeg så muligheten både til å lage en spenningsroman og en historiebok om hva som skjedde i den gamle kommunistverdenen. Det var slik det startet, forteller han.
– Han fryktet jeg ville angripe ham
Carrère tilbrakte to uker sammen med Limonov, slik han også skriver om i boken. Meningen var å skrive noen artikler om eventyreren. Forfatteren har valgt å skrive ut i fra sin egen synsvinkel, altså som jeg-personen i boken. Hvis ikke ville folk tro han prøver å være objektiv, noe han overhodet ikke gir seg ut for å være.
– Jeg tror ikke det er mulig å være objektiv, derfor valgte jeg å skrive ut i fra sitt eget ståsted. Det å skrive i første person kan sikkert virke litt selvopptatt, men for meg var det en måte å være ærlig og ydmyk overfor leseren. Jeg ville gjøre det klart at det jeg skriver er hva jeg selv har sett, hørt og lest.
De to møttes igjen ved flere anledninger, men Carrère skrev boken.
– Jeg møtte ham flere ganger, men vi var aldri nære venner, sier Emmanuel Carrère.
– Var han klar over at du skrev boken om ham?
– I starten var Limonov bekymret for om boken skulle bli et angrep på ham, men jeg tror han er klok nok til å forstå at jeg og ham er fra to ulike leirer. Jeg tror han synes det er mer interessant at jeg skriver boken, enn noen som er fra hans egen politiske liv.
Redd for å dra utenlands
Limonov som nå er i begynnelsen av 70-årene, bor i Russland. Han har hele tiden unnlatt å kommentere boken.
– Hvordan har han det nå?
– Han er fortsatt en aktiv politiker, og han skriver poesi og essays. Han er fortsatt fattig, og han tror fortatt at hans politiske tanker vil vinne fram i Russland, noe jeg tviler sterkt på, sier Carrère tankefullt.
– Limonov er redd for å reise utenlands. Han frykter at de ikke vil slippe ham inn igjen. Jeg tror han er litt paranoid, men hvem vet. Det kan hende har han rett. Det vet jeg ikke. Likevel reiser han ikke lenger utenlands. Han unngår det, for han ønsker å bli i landet sitt.
– Hvorfor er det viktig å gi ut denne boken nå?
– Poenget med å skrive boken, og for publikum å lese den, er å se verden fra et annet ståsted, mener jeg. Det er mange ting vi tar for gitt, som et fritt demokrati og menneskerettigheter. Limonov er ikke av samme oppfatning, og jeg deler ikke hans synspunkter. Likevel synes jeg selv at det er interessant å se hans syn på verden. Det utvider horisonten.
Legger ikke skjul på noe
Carrère har mottatt flere priser for boken.
– Jeg tror at det som appellerer er at boken både er en spenningsroman og man leser om noe som er ganske viktig i vår nære historie. Det er en miks av underholdning og alvor.
Det har blitt diskutert hvorvidt boken er en roman eller en biografi. Selv mener Carrère at en bok er en bok.
– Det er egentlig ikke så viktig for meg hva den kalles. Med en restriktiv definisjon av hva en roman er, så er dette teknisk sett ikke en roman. Dette er jo ikke fiksjon heller, men er skrevet som en roman. Det er heller ikke en biografi, for da skal fakta dobbeltsjekkes. Jeg stoler på hvordan Limonov selv beskriver livet sitt. Jeg har ikke prøvd å få bekreftet det han sier.
– Det er mye historie i boken. Hvordan har du jobbet med denne delen boken din?
– Gjennom lesing og diskusjoner. Jeg begynte å lese om landet, før jeg bestemte meg for å skrive denne boken. Det var altså aldri slik at jeg satt meg i ned og tenkte at «nå skal jeg skrive om Russland og om Limonov, og trenger å sette meg inn i landets historie». Alt hadde ligget i bakhodet mitt lenge, men nå hadde jeg funnet en person som jeg synes det kunne bli interessant å bruke i boken.
– Kunne boken blitt skrevet uten personen Limonov?
– Jeg kunne ha funnet en annen karakter, men jeg trenger å ha en bestemt hovedkarakter for å fortelle en historie. Det kunne strengt tatt ha vært en annen person enn Limonov, men han passet utmerket for meg, sier Emmanuel Carrère.
Hilde Bjørnskau | «NRK», 22.01.2014
